Skriving i realfag

Skriving i matematikk og naturfag tjener flere formål. Elevene må bruke skriving både til å utvikle kunnskap i fagene, det vi kan kalle å skrive for å lære, og de må kommunisere kunnskapen sin til andre, altså å lære å skrive.

Tradisjonelt har språkarbeid i matematikk og naturfag vært konsentrert om føring av oppgaver, å kunne avlese og tolke kurver og diagrammer, å skrive forklaringer til geometriske konstruksjoner og å skrive lab-rapporter. Hverken lærerutdanninga eller lærebøker i matematikk og naturfag har lagt vekt på å gjøre elevene bevisste på fagenes språklige egenart. Den språkbaserte opplæringa i disse fagene er sjelden eksplisitt. Elevene bruker språket, men de opparbeider ikke en bevissthet om språklige særtrekk og spesifikke uttrykksmåter ved de realfaglige tekstene. De matematiske- og naturfaglige tekstene ligger langt fra elevenes hverdagsspråk, og skal elevene bli kompetente skrivere innenfor disse fagene, må den enkelte faglærer drive eksplisitt skriveundervisning på fagenes premisser.

I menyen til høyre finner du ressurser om skriving i matematikk og skriving i naturfag.

I boka «Skrive for å lære» definerer forfatterne Olga Dysthe, Frøydis Hertzberg og Torlaug Løkensgard Hoel (2000) to typer skriving: presentasjonsskriving og tenkeskriving. Presentasjonsskrivinga er en formell form for skriving der målet er å kommunisere og presentere et gitt tema for en leser. Dette vil vi heretter omtale som Å lære å skrive. Tenkeskrivinga er en mer uformell og utforskende form for skriving, og denne skrivinga kaller vi Å skrive for å lære.

 

Å lære å skrive

Hvert enkelt fag har tekster som er relevante og gyldige innenfor fagets rammer, og elevene må lære hvordan de skal presentere kunnskapen sin for en leser. Slike presentasjonstekster skal kommunisere med en mottaker på en faglig relevant måte. Elevene trenger å kjenne fagenes tekstkulturer, og de må ha undervisning i språklige særtrekk og hvordan tekster i de ulike fagene er bygget opp. Fagtekster i matematikk og naturfag kjennetegnes blant annet ved at de er multimodale. Tekstene gjør bruk av ulike ressurser for å skape mening, som verbaltekst, symbolspråk, tabeller, grafer, diagrammer, bilder, illustrasjoner og arbeidstegninger. Begge fagenes tekster er preget av høyt presisjonsnivå og gjør bruk av nyansert fagterminologi og klare definisjoner.

For at elevene skal kunne tilegne seg denne kunnskapen, er det viktig at læreren selv kjenner til typiske trekk ved fagtekstene. Læreren må vise fram fagtekstene, det vil si å diskutere struktur, oppbygning og språklige kjennetegn med elevene.

 

Å skrive for å lære

Å skrive for å lære – tenkeskriving – er en hjelp til å forstå det faglige stoffet, og skriveren selv er først og fremst mottaker av denne formen for skriving. Å uttrykke mening gjennom skrift er en krevende kognitiv prosess. Når elevene skriver, må de strukturere og holde orden i tankene sine. Gjennom skrivinga reformuleres kunnskapen, og slik er skrivinga med på å understøtte forståelsen og fastholde kunnskapen – kunnskapen utvikles mer enn den reproduseres. Når tanken formuleres skriftlig, gjøres den tilgjengelig for refleksjon og vurdering. Det blir tydelig hva eleven vet og ikke vet, og det blir lettere for læreren å fange opp og identifisere elevens fagkunnskap og faglige utfordringer. Slik blir skrivinga et godt utgangspunkt for å veilede eleven videre i læringsarbeidet.

 


Referanser:
Dysthe, O., Hertzberg, F., & Hoel, T. L. (2000). Å skrive for å lære. Skriving i høyere utdanning. Oslo: Abstrakt forlag.

Les også Skriving i matematikk og naturfag, artikkel publisert i Bedre Skole.

Naturfagsenteret har utviklet flere gode ressurser om skriving i naturfag:

Til toppen