Skriving i norsk

Norsk er et sentralt fag for kulturforståelse, kommunikasjon, dannelse og identitetsutvikling.

Gjennom norskfaget skal elevene møte et forråd av tekster, både samtidige og historiske. Å se norsk språk, kultur og litteratur i et historisk og internasjonalt perspektiv kan bidra til at elevene utvikler større forståelse for det samfunnet de er en del av. Formålet med opplæringen er å styrke elevenes språklige bevissthet og identitet, og å ruste dem til aktiv deltakelse i demokratiske prosesser. (LK06).

Med Kunnskapsløftet ble skriving innført som grunnleggende ferdighet i alle fag. Dette innebærer blant annet at skriving skal være et verktøy for læring i alle fag på det enkelte fagets premisser. Norskfaget har imidlertid et særlig ansvar for å utvikle de språklige ferdighetene, å skrive, å lese og å kunne uttrykke seg muntlig. Men i tillegg til å utvikle disse generelle språkferdighetene, har også norskfaget ansvar for å utvikle elevenes kunnskaper om fagets egenart og tekstkultur. Et av de sentrale spørsmålene norsklæreren derfor må stille seg er: Hvilke teksttyper og sjangrer hører hjemme i den norskfaglige tekstkulturen? I Kunnskapsløftet er skriving som grunnleggende ferdighet i norsk definert slik:



"Å kunne skrive i norsk er å uttrykke seg i norskfaglige sjangere på en hensiktsmessig måte. Det vil si å kunne skrive teksttyper som er relevante for faget, og å kunne ta i bruk norskfaglige begreper. Å skrive i norskfaget er også en måte å utvikle og strukturere tanker på og en metode for å lære. Norskfaget har et særlig ansvar for å utvikle elevenes evne til å planlegge, utforme og bearbeide stadig mer komplekse tekster som er tilpasset formål og mottaker. Utviklingen av skriftlige ferdigheter i norskfaget forutsetter systematisk arbeid med formelle skriveferdigheter, tekstkunnskap og ulike skrivestrategier. Det innebærer å kunne uttrykke seg med stadig større språklig sikkerhet på både hovedmål og sidemål (LK06)."


Læreplanen vektlegger altså at elevene både skal utvikle en fagovergripende skrivekompetanse og en mer fagspesifikk skrivekompetanse. Elevene skal tilegne seg ferdigheter og strategier som er viktige for videre utvikling og læring, og som har overføringsverdi til andre fag og andre sammenhenger. Samtidig må en unngå et ensidig fokus på redskaps- og ferdighetstenkning, og fastholde norskfagets egenverdi som identitets- og danningsfag.

 

Å skrive er å lære

I boka «Skrive for å lære» definerer forfatterne Olga Dysthe, Frøydis Hertzberg og Torlaug Løkensgard Hoel (2000) to typer skriving: tenkeskriving og presentasjonsskriving. Tenkeskrivingen er en mer uformell og utforskende form for skriving, mens presentasjonsskrivingen er en formell form for skriving der formålet er å kommunisere og presentere et gitt tema for en leser.

 

Utforskende skriving

Den utforskende skrivingen er en hjelp til å forstå det faglige stoffet, og mottakeren av teksten er først og fremst skriveren selv. Å uttrykke mening gjennom skrift er en krevende kognitiv prosess. Når elevene skriver, må de strukturere og holde orden i tankene sine. Gjennom skrivingen reformuleres kunnskapen, og slik er skrivingen med på å understøtte forståelsen og fastholde kunnskapen – kunnskapen utvikles mer enn den reproduseres. Når tanken formuleres skriftlig, gjøres den tilgjengelig for refleksjon og vurdering. Det blir tydelig hva eleven vet og ikke vet, og det blir lettere for læreren å fange opp og identifisere elevens fagkunnskap og faglige utfordringer. Slik blir skrivingen et godt utgangspunkt for å gi underveisvurdering og for å gi konkret støtte og veiledning ut fra elevenes behov og ståsted.

 

Presentasjonstekster i norskfaget

Før revisjonen av Kunnskapsløftet i 2013 skulle elevene «lese og skrive tekster i ulike sjangere, både skjønnlitterære og sakpregede på bokmål og nynorsk: artikkel, diskusjonsinnlegg, formelt brev, novelle, fortellinger, dikt, dramatekst og kåseri» (LK06). Det å skrive kåseri, noveller og fortellinger har vært viktige skriveøvelser i norskfaget på ungdomsskolen. Etter revisjonen er ikke spesifikke sjangrer lenger eksplisitt nevnt. Planen vektlegger i større grad formålet med tekstene elevene skal skrive, og at tekstene er tilpasset mottaker og medium. For eksempel finner vi i det sentrale kompetansemålet for skriving på 10. trinn at elevene skal «skrive kreative, informative, reflekterende og argumenterende tekster på hovedmål og sidemål med begrunnede synspunkter og tilpasset mottaker, formål og medium» (LK06, revidert plan). I dette kompetansemålet ser vi at de tidligere sjangerbenevnelsene er erstattet med mer overordnede kategorier. Denne dreiningen bort fra sjangrer og inn mot det vi kan kalle skrivehandlinger, bygger på en funksjonell forståelse av hva skriving er: Å skrive er å utføre ei handling som skal oppfylle ett eller flere formål (Utdanningsdirektoratet, Rammeverk for skolebasert kompetanseutvikling på ungdomstrinnet 2013-2014).

Når elevene skriver informative, reflekterende og argumenterende tekster, utfører de ulike skrivehandlinger. Elevene må fremdeles bli kjent med de ulike sjangrene som omgir oss, og like fullt må de få de kjennskap til at sjangrer stadig er i bevegelse, sjangrene er i endring og nye sjangrer tilkommer. Når elevene skriver med utgangspunkt i et bestemt formål, må de velge en sjanger som realiserer dette formålet. Og for at de skal vite noe om hvilke sjangrer det kan være hensiktsmessig å bruke, må de i undervisningen få kjennskap til typiske trekk ved de ulike tekstene. Når elevene for eksempel arbeider med novelle eller poesi, er det viktig å ta høyde for at tekstene vi møter i litteraturen sjelden følger en stram oppskrift. Det samme gjelder for fagtekster som gjerne også beveger seg utenfor stramme rammer og har rom kreativitet. Formålet med teksten er altså det som må være styrende også når vi vurderer elevens tekster. Det sentrale spørsmålet en må stille seg er om teksten tjener formålet på en god måte.

 

Formålsrettet skriving

I tråd med endringene i læreplanen slik de er beskrevet over, bør skriveoppgavene i norskfaget være formålsrettet. Skrivetrekanten visualiserer tre aspekter ved skriving: skriving har en innholdsside (det teksten handler om), en formside (ulike sjangrer) og en formålsside (det teksten skal brukes til) (se Smidt, 2010). Forskning viser at det ligger et potensial i å tydeliggjøre formålet for skriveoppgavene til elevene. Elevene må få skrive i ulike kontekster, for ulike kommunikative formål og for ulike mottakere. Læreren har selvsagt en klar formening om hvorfor elevene skal skrive ulike teksten, og det er viktig at formålet også kommuniseres tydelig ut til elevene. Sentrale spørsmål for elevene kan være: Hvorfor skriver du denne teksten? Hva vil du med teksten? Hvem skriver du for? Hva skal du øve på? Hvordan skal teksten vurderes? Å skrive ut fra et tydelig formål er viktig for at elevene skal oppleve skrivingen som relevant og meningsfylt.

Her er en lenke til en ressurs om Skrivetrekanten på skrivesenteret.no

En av de skrivehandlingene som har fått større oppmerksomhet etter læreplanrevisjonen, er det å skrive argumenterende tekster. Argumenterende skriving er ikke noe nytt i norskfaget, men det er nytt at elevene skal skrive argumenterende tekster allerede etter 4. trinn. Når elevene skal skrive fagtekster i norsk, bør vi utnytte det potensialet som ligger i at emnet elevene skriver om har norskfaglig relevans. Eksempler på dette kan være debattartikler, litterære tolkninger, filmanmeldelser og bildeanalyse.  Ved å se grunnleggende ferdigheter og kompetansemålene i sammenheng med formålet for norskfaget, kan en motvirke det som oppleves som stofftrengsel i faget. Ressursheftet om argumenterende skriving (Kringstad & Lorentzen, 2014) er en ressurs for lærere i undervisning i argumenterende skriving.

 

Skriveprosess og læringsfremmende underveisvurdering

Når tanken formuleres skriftlig, gjøres den tilgjengelig for refleksjon og vurdering. Det blir tydelig hva eleven vet og ikke vet, og det blir lettere for læreren å fange opp og identifisere elevens fagkunnskap og faglige utfordringer. Slik blir skrivingen et godt utgangspunkt for å gi underveisvurdering og for å gi konkret støtte og veiledning ut fra elevenes behov og ståsted.

Å arbeide med skriving som prosess gjennom flere faser er viktig for at elevene skal utvikle skrivekompetanse, og å arbeide i prosesser er sentralt i norskfaget: «Norskfaget har et særlig ansvar for å utvikle elevenes evne til å planlegge, utforme og bearbeide stadig mer komplekse tekster som er tilpasset formål og mottaker.» (LK06). I tråd med sentrale prinsipper for god underveisvurdering, må elevene få arbeide med tekstene sine i prosesser der de får tilbakemeldinger underveis i skriveprosessen (se Kvithyld og Aasen, 2011), samtidig som de får mulighet til å bearbeide tekstene på bakgrunn av respons. Dette er med på å oppøve elevenes prosesskompetanse, en kompetanse som også har overføringsverdi til skriving i alle fag.

Her ligger en lenke til Utdanningsdirektoratet sin side om vurdering for læring

Her ligger en lenke til en artikkel om funksjonell respons på elevtekster

 


Referanser:

Til toppen