Læreplanrevisjonen: Hva, hvorfor og hvordan?

Det skrives og snakkes mye om frafall i skolen, og det ser ikke ut til at vi greier å snu utviklinga. Det er lite oppmerksomhet rundt en enkel og vesentlig del av utfordringa; norske skolelever har ikke gode nok leseferdigheter til å henge med når de møter komplekse fagtekster, og de har ikke skriveferdighet til å kunne uttrykke kunnskapen sin og presentere den for andre. Disse ferdighetene, som handler om å forholde seg til skriftlighet, er nøkkelen som åpner dører til både studier og arbeidsliv i kunnskapssamfunnet.

Nytt skoleår og nye læreplaner: Hva er nytt?

Skoleåret 2013/2014 har startet, med reviderte læreplaner i fem sentrale skolefag. Lærere, skoleledere og skoleeiere har ansvar for at dette skal synes i klasserommene. Arbeidet med revisjonen ble ikke satt i gang fordi læreplanene i Kunnskapsløftet var utdaterte, men fordi skolene ikke har greid å omsette grunntankene i læreplanverket til endringer i praksis.

Hensikten med revisjonen er å tydeliggjøre og styrke arbeidet med elevenes lese- og skriveferdigheter gjennom hele utdanningsløpet. Hvis vi greier å gjennomføre denne intensjonen i klasserommene, kan det vise seg å være avgjørende for at norske skoleelever og studenter skal lære mer og bli bedre i stand til å vise hva de har lært.

Oppdragsbrev 42-10: Grunnleggende ferdigheter

Oppdraget med å revidere læreplanene ble gitt av Kunnskapsdepartementet allerede i 2010. Oppdragsbrev 42-10 gir en klar og entydig beskrivelse av hensikten med revisjonen: «Departementet vurderer at det er behov for å gjennomgå sentrale læreplaner slik at det legges til rette for god progresjon i utvikling av elevenes grunnleggende ferdigheter gjennom hele opplæringsløpet.» I norskfaget er endringene mer omfattende, men også dette faget skal ha «særlig fokus på at opplæringen skal legge til rette for at alle elever kan utvikle sine grunnleggende språkferdigheter – å lese og å uttrykke seg muntlig og skriftlig – grundig og systematisk gjennom hele opplæringsløpet.» 

Det er altså dette elevene skal lære: Å lese og uttrykke seg muntlig og skriftlig – gjennom hele det 13-årige løpet. Her ligger en erkjennelse av at det å lære et fag, er å kunne forstå det du leser i faget og kunne uttrykke det du har lært. Det er ingen motsetning mellom dette og det å lære faglig «innhold».

Den manglende gjennomføringa, som blant annet beskrives i forskningsrapporten «Kunnskapsløftet – tung bør å bære» (2010) nevnes også i oppdragsbrevet. Det blir pekt på at skolene ikke har tatt de grunnleggende ferdighetene på alvor, og at styringssignalene har vært for svake.

St.meld. nr. 30: Kultur for læring 

Grunnleggende ferdigheter som mål for opplæringa beskrives allerede i Stortingsmelding 30 (2003-2004) Kultur for læring: «Målet er at alle elever og lærlinger skal opparbeide et nødvendig kompetansenivå i de mest sentrale ferdighetene for å kunne ta del i kunnskapssamfunnet. Det skal hjelpe dem i deres personlige utvikling og deres evne til å delta i og utvikle seg i skole, samfunns- og arbeidsliv.»  Stortingsmeldinga peker på at kunnskap og kreativitet er avgjørende for verdiskaping i samfunnet, og at evnen til livslang læring er viktig i ei tid der kunnskapsutviklinga går raskt. Grunnleggende ferdigheter i lesing og skriving er nøkkelen til ny læring og kreativitet og døråpneren for elevenes framtid, og det er dette skolen må arbeide med.

Målet er at alle elever og lærlinger skal opparbeide et nødvendig kompetansenivå i de mest sentrale ferdighetene for å kunne ta del i kunnskapssamfunnet.

De grunnleggende ferdighetene som blir definert i stortingsmeldinga, tilsvarer det engelske begrepet «literacy». Når fem grunnleggende ferdigheter blir introdusert som et mål for opplæringa i norsk skole, har altså det sammenheng med en innsikt som er felles for store deler av verden. OECDs pedagogiske visjonsdokument, DeSeCo – dokumentet (Defintion and Selection of Competencies), definerer kompetanse som evnen til å mestre en kompleks utfordring eller utføre en kompleks aktivitet eller oppgave. Mestring av språklige ferdigheter er betingelsen for å kunne løse komplekse oppgaver, alene og sammen med andre. Årene fra 2003 til 2012 var FNs Literacy-tiår. Deres slagord, «Literacy as Freedom», passer også for rike og industrialiserte land!

Ordet «literacy» har ikke fått noe godt norsk avløserord, og begrepet grunnleggende ferdigheter har vist seg å være uheldig. Det betyr ikke, slik en kan komme til å tro, at det er snakk om ferdigheter på elementært nivå, men om «ferdigheter som er grunnleggende og nødvendige redskaper for læring og utvikling i alle fag på alle trinn, og også i arbeid og samfunnsliv.» (Høringsbrev om endringer i læreplaner LK06).

Med enkle ord kan vi si at det handler om å kunne lese slik at du forstår det du leser og kunne skrive for å utvikle og formidle kunnskap.

Endring av praksis i klasserommet

Ideene og prinsippene i LK06 har altså ikke ført til endring av praksis, men skoledebatten preges i forbausende liten grad av denne manglende evnen til gjennomføring. En stor andel av norske skoleelever og studenter fullfører ikke utdanninga si og får ikke den formelle kompetansen de må ha for å sikre seg en plass i arbeidslivet. Flere tiltak blir foreslått fra mange kanter, men det er lite oppmerksomhet rundt en enkel og vesentlig del av forklaringa; norske skolelever har ikke gode nok leseferdigheter til å henge med når de møter komplekse fagtekster, og de har heller ikke tilsvarende skriveferdighet til å kunne uttrykke kunnskapen sin og presentere den for andre. Disse to ferdighetene, som begge handler om å forholde seg til skriftlighet, er nøkkelen som åpner dører til både studier og arbeidsliv i kunnskapssamfunnet.

Skal en endre praksis på en skole, må det først være enighet om hva elevene skal lære. Læreplanrevisjonen 2013 gir tydelige signal om hva målet skal være: Elevene skal utvikle språklige ferdigheter som en del av kompetansen både i hvert enkelt fag og på tvers av fag. Hvis dette blir forstått og blir en fane som holdes høyt på den enkelte skole, vil det sannsynligvis utløse pedagogisk kreativitet og nytenking.

Noen prinsipper må ligge til grunn for at skolen skal lykkes i å endre sin praksis.     
En elev som skal utvikle grunnleggende ferdigheter, må være deltaker og aktør i sitt eget læringsarbeid, og dette må læreren legge til rette for. Bare gjennom egenaktivitet, og ikke minst egen skriving, kan eleven utvikle aktivt ordforråd, avansert leseferdighet og evne til å uttrykke seg faglig i skrift. Meningsløse «oppgaver» som ikke krever annet enn evne til å kopiere en setning fra lærebok eller internett, bidrar ikke til utvikling av den kompetansen elevene trenger for å tilegne seg ny kunnskap i en livslang læringsprosess.

I boka «Eleven som aktør» beskriver Thomas Nordahl forutsetningene for at en elev skal lære. Denne beskrivelsen er i høy grad relevant for et klasserom der grunnleggende ferdigheter er målet for opplæringa, og Nordahls forståelse kan fungere som huskeliste for planlegging av undervisning: «Når innholdet ligger innenfor elevens eget forståelsesnivå, antas det at dette fremmer og påvirker elevens egenaktivitet. Det innebærer at innholdet skal ha mening for elevene, ikke bare reproduseres… Hensikten med opplæringen bør forstås av elevene, og innholdet bør vekke interesse, bidra til egenaktivitet og oppleves betydningsfullt». Altså: Eleven må forstå hva hun skal gjøre og lære, hun må være aktiv, og hun må få meningsfulle oppgaver som ikke kan løses ved klipp og-lim-metoden.

Eleven må forstå hva hun skal gjøre og lære, hun må være aktiv, og hun må få meningsfulle oppgaver som ikke kan løses ved klipp og-lim-metoden. 

Literacy-klasserommet utfordrer også til å tenke over forestillingene om hva dannelse er. Fra Rerform-94 har vi enda med oss den generelle delen av læreplanen. Kapitlet om «det allmenndannede mennesket» nevner noen felles referanserammer skolen bør utstyre alle elever med. Klassikerne i litteraturen skal være med i disse felles referanserammene, lille Marius nevnes spesielt, og kapitlet er illustrert med en klassisk tegning av Bukkene Bruse. Hva det flerkulturelle Norge skal ha som felles kulturell plattform, er en annen diskusjon. Det som er viktig, er at elevene får noe mer enn død kunnskap som støver ned på lagerhyller i hodene deres. Om de arbeider med gamle klassikere eller blogg-tekster, så gjelder det samme: Kunnskapen kan de bruke først når de har et språk for den, når den kan snakkes om, skrives om, bringes videre og videreutvikles.

Dette kunnskapssynet gjenspeiler seg i formuleringen av kompetansemål i læreplanverket. I kompetansemålene er det brukt verb som «drøfte, vurdere og tolke» i beskrivelsen av det eleven skal kunne. Når en i R-94 finner eksempler på at «Elevane skal lese og ha kunnskap om….», ser en at synet på hva kunnskap er, har endret seg.

Endring av praksis for å implementere grunnprinsippene i læreplanverket, handler om å ta disse tankene inn over seg og bruke dem i egen praksis slik at elevene lærer det de skal lære. De reviderte læreplanene gjør dette kravet tydelig, og de er blitt bedre styringsredskaper for undervisninga i det enkelte klasserommet. Å bli enige om hva elevene skal lære, på tvers av fag og programområder, er dessuten et godt utgangspunkt for et omfattende skoleutviklingsprosjekt.

Rammeverk for grunnleggende ferdigheter

Oppdragsbrev 42-10 ba også om at det blir laget et rammeverk for de grunnleggende ferdighetene. Dette rammeverket ligger til grunn for arbeidet i alle de fagene som er revidert, og dermed sikres felles begrepsbruk og lik progresjon i flere fag. Rammeverket definerer og beskriver de enkelte ferdighetene og viser forventet progresjon innenfor hvert ferdighetsområde gjennom hele opplæringsløpet. Det betyr læreplaner i flere fag kan leses parallelt, og en vil finne samme beskrivelse av nivået på lese- og skriveferdighet på det samme trinnet. For lærere er det interessant både å studere selve rammeverket og sammenligne kompetansemål i flere fag. Parallelliteten i læreplanen er et godt redskap for tverrfaglig samarbeid om grunnleggende ferdigheter, og det ligger en forpliktelse til å tenke tverrfaglighet i denne strukturen.

Læreplanene i bruk

Alle læreplaner i LK06 har en definisjon av hvordan hver av de fem grunnleggende ferdighetene skal forstås i det enkelte faget. I mange av yrkesfagene handler grunnleggende ferdighet om skriving naturlig nok om å bruke et presist fagspråk. I norsk og andre fellesfag er definisjonen noe videre og mer varierte. Disse definisjonene er forbedret, systematisert og gjort tydeligere i de reviderte læreplanene. De er blitt tjenlige redskaper i undervisninga, og de skal ligge i bunnen for all aktivitet i klasserommet. Læreplanrevisjonen gjør det svært tydelig at skolen ikke gjør jobben sin hvis lærere gjennomfører skoleåret ved å krysse av for hvert kompetansemål som er «gjennomgått» og ikke aktivt tar definisjonene av de grunnleggende ferdighetene på alvor i undervisninga. 

Lærings-, lese- og skrivestrategier.

Norsk skole, kanskje spesielt på videregående nivå, har en sterk tradisjon for «lese for å lære og skrive for å vise hva du har lært». Det betyr at skriving er undervurdert som redskap i læringsprosessen. Vi har kanskje også trodd at resten gjør seg selv når elevene har knekt lesekoden og begynt å dra bokstaver sammen til ord.

I dag vet vi at vi må arbeide bevisst og systematisk med å utvikle elevenes lese- og skriveferdigheter i hele det 13-årige utdanningsløpet og videre oppover i høyere utdanning. Det kommer ikke av seg selv.

Begrepet skrivestrategier er tatt inn i læreplanen i norsk, og bevisstheten om at det fins effektive strategier for å utvikle elevenes skriftlige kompetanse, er en viktig forutsetning for å endre og forbedre klasseromspraksis. I alle fag handler det om å bruke skriving som redskap for å lære og utvikle kunnskap. Det å skrive selv, er effektiv «studieteknikk». I dag, når de fleste elevene i videregående skole har egen PC på pulten og dessuten lånte skolebøker som de ikke kan skrive i, er det nødvendig å utvikle effektive strategier for å skrive seg fram til egen kunnskap i egen språkdrakt. Kunnskapen blir mer presis jo større presisjon du oppnår i språket. Lærere må utfordres til å bruke denne typen skriving og finne oppgaver der elevene må bruke sine egne ord. Det er ikke nødvendig å rette! Elevene kan skrive sammen, gi respons til hverandre og lese tekster høyt for klassen.

Elevene kan skrive sammen, gi respons til hverandre og lese tekster høyt for klassen.

Fremdeles skal elever også skrive for å vise hva de kan i det enkelte faget. Den faglige skrivinga er blitt tydeligere på alle nivå i de reviderte læreplanene. Alle fag har sin egen måte å framstille kunnskap og faglige spørsmål på. Det er forskjellig fagspråk, forskjellige sjangere og forskjellige måter å strukturere en tekst på. Dette må elevene få eksplisitt opplæring i. Bruk av eksempeltekster er en av flere effektive strategier. Det er morsomt, og det gir status å kunne framstille kunnskap på en faglig måte, og det er det elevene trenger når de går over til studier eller arbeid.

Innenfor den faglige skrivinga er det viktig å lære hvordan en forholder seg til det som er skrevet før, både hvordan en oppgir kilder og hvordan en kan drøfte og argumentere i forhold til andre tekster. Dette er også tydeliggjort i kompetansemålene i de enkelte læreplanene som er revidert. 

Hva, hvorfor og hvordan.

De reviderte læreplanene viser oss tydelig hva elevene skal lære, og dokumentene som ligger bak, forteller hvorfor. Hvordan fins det ikke bare ett svar på, men noen grunnleggende prinsipper ligger i bunnen. Lærere er i stand til å finne ut resten selv. Det forutsetter likevel at lærere får mulighet til å se opp fra sin travle hverdag og trekke pusten uten å drukne i krav om dokumentasjon og planlegging. Det forutsetter at de får mulighet til å få faglig påfyll, inspirasjon og kompetanseheving. Tverrfaglig samarbeid om de grunnleggende ferdigheter forutsetter også at skoleledelsen legger til rett for formelle og uformelle møteplasser. Der  disse forutsetningene fins, kan læreplanrevisjonene føre til ny kreativitet, glede og læring.

Til toppen