Digitale fortellinger i samfunnsfag

Digitale, narrative fortellinger egner seg godt som en del av læringsarbeidet innenfor historiedisiplinen i samfunnsfag.
 

De idéene som deles her handler om de narrative fortellingene der personlige historier formidles, enten de er familiens private historier eller historier der eleven ikler seg en fiktiv rolle for å formidle fagstoff i form av en fortelling. En slik måte å jobbe på i samfunnsfag kan gi en interessant kobling mellom elevens liv og viktige historiske hendelser. Parallelt med at eleven jobber med den «lille fortellingen» (Lund 2009) og speiler den opp mot sin egen historieforståelse, skjer det koblinger til den «store fortellingen» (ibid.) som handler om viktige linjer i historien. Personlige digitale fortellinger i historie kan bidra til å skape en vekselvirkning mellom «den lille og den store fortellingen». For bedre å forstå familiehistorien som eleven formidler, trenger hun også kunnskaper om de store linjer i historien (Normann og Kopreitan 2012). Man kan også gå den andre veien, med å starte med de store linjene, for deretter å gjøre noen dypdykk som formidles i form av korte, digitale fortellinger.

 

Fortellinger fra krigen

Når man jobber med historie på 1900-tallet, er det ulike måter å bruke arbeid med digitale fortellinger på. Elevene kan snakke med de hjemme eller andre i sin nære omgangskrets og høre om det finnes historier fra krigens dager som eleven selv kan bruke i læringsøyemed, gjennom å produsere en digital fortelling. Arbeid med private familiehistorier fra krigen trenger ikke å være knyttet til de store, dramatiske hendelsene. En gjenstand, et bilde eller et minne kan være et godt utgangspunkt for å formidle en privat familiehistorie og gjennom dette lære om den aktuelle tidsperioden.

Man kan også bruke digitale fortellinger for å oppsummere et emne man har jobbet med over en periode. Elevene kan ta utgangspunkt i en selvvalgt oppgave der de viser kunnskaper og refleksjoner gjennom å lage en personlig digital fortelling.

Tre eksempler på slike fordypningsarbeid

Ei jente i klassen var spesielt nysgjerrig på hvordan det kunne være mulig at så mange mennesker i Tyskland lot seg blende av nazistene før og under andre verdenskrig. Jentas spesifikke DST-oppdrag ble som følger:

Tenk deg at du er ei tysk, 14 år gammel jente som bor i Tyskland under krigen. Lag en personlig, digital fortelling på omtrent to minutter. der du får fram både fagkunnskaper, samt «dine»tanker og refleksjoner rundt det som skjer i årene før, under og etter krigen. Ta utgangspunkt i det stoffet vi har jobbet med, og bruk andre kilder i tillegg.

Eleven ikledde seg en fiktiv identitet og lagde sin digitale fortelling i form av en dagbok; Helga Brachmanns dagbok. Som voksen finner karakteren «Helga» igjen dagboka si mange år etter krigen. Den første dagbokteksten er fra 15. april, 1941, og starter slik: «Kjære dagbok. I dag har jeg vært på den tyske jenteleiren her i Berlin. Det var morsomt». Her ser vi tydelig det narrative perspektivet i elevens manus.

En gutt i klassen var spesielt interessert i dagliglivet under krigen, og hvordan folk klarte seg. Han fikk derfor følgende oppdrag:  

Tenk deg at du er 14 år og bor i Trondheim under krigen. Lag en digital fortelling på omtrent to minutter der du får fram fagkunnskaper og refleksjoner gjennom å fortelle om hvordan krigen påvirket «deg» og «din families» dagligliv. Ta utgangspunkt i det stoffet vi har jobbet med, og bruk andre kilder i tillegg.

Det første vi hører i denne fortellingen er følgende: «Hei, æ hete Olaf, e 14 år gammel, og kjæm fra Trondhjem. Æ ska fortæl dæ om livet mitt og koss’n de har blitt forandra i det siste». Igjen ser vi et godt eksempel på hvordan eleven bruker fortellerformen, og gjør det hele veldig autentisk gjennom blant annet å bruke et tidstypisk navn samt bruke dialekt i sin lydinnspilling.

 

Utvandringen til Amerika

Produksjon av digitale fortellinger om utvandringen gir rom for både å utvikle kunnskaper samt å dokumentere hva man har lært. Elevene kan forske i egen historie og fortelle om familiemedlemmer som emigrerte. De kan også bruke en reell person de har lest om som utgangspunkt for den samme fortellingen. En tredje mulighet er å forfatte et manus basert på arbeid med ulike kilder og deretter la en fiktiv person selv formidle historien (eventuelt at eleven forteller om personen).

 

«I skoeska mi»

Dette er basert på en idé fra prosjektet Capture wales, som var et samarbeidsprosjekt om digital storytelling mellom BBC Wales og Universitetet i Cardiff i årene 2001 til 2008. I det opprinnelige School Shoebox stories- prosjektet i Wales ble elever invitert til å lage korte, digitale fortellinger om ting som betydde mye for dem i barndommen. En lignende oppgave kan godt brukes i samfunnsfag, i arbeid med temaet utviklinga av det moderne Norge. Elevene kan for eksempel intervjue besteforeldre eller andre som har levd en stund, og finne ut hva disse samlet på eller lekte med som barn, og hva dette betydde for dem. Elevene utarbeider deretter et manus basert på den informasjonen de har samlet inn, og forteller historien i tredje person: «Da min bestefar var liten samlet han på…/hadde han en …».

Elevene bør få se på hverandres digitale fortellinger (i full klasse eller i mindre grupper). Deretter bør det være en fase der de får anledning til først å drøfte og deretter skrive en tekst om hva disse digitale fortellingenes innhold kan fortelle oss om tida og folket. Det ligger mye læring i en slik muntlig og skriftlig refleksjon, der elevene drøfter og skriver om de digitale fortellingene i lys av for eksempel læreboktekster eller andre relevante kilder om den aktuelle historiske perioden.

 

Noen generelle råd for arbeidet med digitale fortellinger

Etter at eleven har samlet inn nødvendig informasjon, må det utarbeides et manus der eleven forteller historien. I fasen med manusarbeid trenger elevene ofte hjelp til å gjøre historien sin personlig og nær, til å luke ut uviktige detaljer og til å velge ut ord med omhu. Økonomisering med ord er et sentralt element i arbeid med korte, digitale fortellinger. Ettersom en digital fortelling i samfunnsfag kan betraktes som en type fagtekst, kan det være lurt at lærer og elever sammen ser på hvilke fagbegrep elevene med fordel kan bruke i manusene sine, for å synliggjøre fagkunnskaper. Disse ordene må likevel innlemmes i en fortellerform slik at helheten (det vil si en fortelling) bevares

Joe Lambert har sammen med Center for Digital Storytelling utviklet The seven steps of digital storytelling, råd som kan fungere som stillas for elevene når de skriver manus til en narrativ, digital fortelling er å gi historien et poeng (hva er budskapet mitt?), å tenke på oppbygginga (skal jeg inkludere et dramatisk spørsmål?), å la historien ha et følelsesmessig innhold (berøres publikum av det som fortelles?), samt å tenke på tempoet i fortellinga (holdes publikums interesse ved like?).

For en digital fortelling med omtrent to minutters varighet trenger elevene et manus på 150-300 ord. I tillegg må de ha seks til tolv bilder, avhengig av fortellingas rytme og tempo. Private foto kan brukes dersom familien godkjenner det. Avisutklipp og tegninger fungere også veldig godt i en digital fortelling. Det finnes dessuten kilder på Internett som kan brukes, for eksempel fra læringsressursen kildenett.no, der ulike digitaliserte kilder fra museum, bibliotek og arkiver er gjort tilgjengelige for bruk i undervisningsøyemed. 

Det å produsere digitale fortellinger tar en del tid, særlig de første gangene, men lærings-utbyttet for eleven er alltid større enn selve den historien som fortelles. Lærer bør derfor skaffe seg oversikt over noe av elevens arbeid også fra selve prosessen. Dette kan gjøres på mange måter. Ved bruk av refleksjonslogg kan man i tillegg til å følge elevens arbeidsprosess også få tak i tanker, refleksjoner og begrunnelser rundt de valg eleven har tatt underveis. Valg som handler om det multimodale uttrykket må også gjerne inkluderes her. En refleksjonslogg kan dessuten være et godt utgangspunkt for en fagsamtale mellom lærer og elev i etterkant av arbeidsprosessen.

 


Denne ressursen er utarbeidet av Anita Normann, lærer ved Charlottenlund ungdomsskole og Program for lærerutdanning, NTNU.

Referanser

  • Lund, E. (2009): Å være digital i historie. I Otnes, H. (red.), Å være digital i alle fag. Oslo: Universitetsforlaget
  • Normann A. og Kopreitan, A. O. (2012): Digitale fortellinger fra andre verdenskrig. I Holte Houg, K., Jamissen, G., Ohlmann, C. (red.), Digitalt fortalte historier. Refleksjon for læring. Oslo: Cappelen Damm Akademisk
  • Bilder elevene har brukt er hentet fra Historisk kilde- og kunnskapsbase for Trøndelag: www.kildenett.no
Til toppen